Victor D. Normann's innlegg i Dagens Nærlingsliv

Han ber Statsministeren søke råd hos dem som er eksperter på tilrettelagt arbeid, nemlig ASVLs medlemsbedrifter.

 

 

DAGENS NÆRINGSLIV LØRDAG 20.FEBRUAR 2010 Victor D. Normann's innlegg i Dagens Nærlingsliv

             Kjære statsminister

Du vil ha flere i arbeid. Da er løsningen tilrettelegging og individuell tilpasning. Lær av kunnskapsbedriftene.

Da du hadde noen av mine kolleger på middag denne uken, uttrykte du ønske om å få råd ikke bare om hvordan vi kan spare penger, men også om hvordan vi kan få flere med i verdiskapende arbeid. Jeg håper at mange tar utfordringen. La meg med dette være en av dem, og la meg gi deg fire råd.

Det første er noe du selv har sagt, så det er mer et hurrarop enn et råd: Vi må slutte å se på jobb som et null-én-fenomen. Nesten alle de 650.000 som hver dag er utenfor arbeidslivet, kan og vil jobbe, om bare forholdene legges til rette for det. Bare et mindretall av dem kan imidlertid yte 100 prosent i en ordinær jobb. Så lenge arbeidslivet er et sted hvor man må velge mellom ordinær jobb eller ingenting, må vi derfor regne med at antallet som tvinges inn i ingenting, bare vil vokse.

Råd nummer to er at vi ikke bare må se annerledes på tingene, vi må også tenke og snakke annerledes.Nesten alle ordene vi bruker, fører tankene galt av sted. Ta ordrekken «sykemelding, rehabilitering, attføring, uføretrygd» som eksempel. For mange er det ikke bare en rekke ord, det er et hendelsesforløp.

Det er egentlig ikke det spor rart at endestasjonen så ofte blir som den blir. Rehabilitering og attføring gir inntrykk av at formålet er å få folk tilbake til der de kom fra presumptivt til en situasjon med full funksjonsdyktighet på en tradisjonell arbeidsplass. Er ikke det mulig, ligger det i hele begrepsapparatet at man er ufør.

Er man enten fullt før eller fullt ufør?

Fra 1. mars blir ordbruken bedre – da erstattes støtte til rehabilitering og attføring med «arbeidsavklaringspenger». Det er et mye bedre ord. Foreløpig virker det imidlertid som om tenkningen er den samme som før – når du er ferdig «avklart», skal du normalt enten være ordinær arbeidssøker eller vente på uførepensjon.

Hallo?! Er man enten fullt før eller fullt ufør? Er det ikke tenkelig at man er noe imellom? Personlig er jeg langsynt og fargeblind, lider av høydeskrekk og er til tider en smule krangle­voren; så det er et stykke igjen til det perfekte. Med det betyr da ikke at jeg er ufør.

Et annet begrep vi må kvitte oss med, er «restarbeidsevne». Det er ikke rester det er snakk om – det er høyverdig arbeids­innsats. Norske arbeidsgivere er villige til å betale rundt 450.000 kroner for et gjennomsnittlig årsverk. Det betyr at en 45-åring med 50 prosent arbeidsevne som kommer i jobb frem til pensjonsalderen, skaper verdier med en nåverdi på over fire millioner. Hvis dette er rester, kvalifiserer de til Michelin­stjerner.

Når ordene og tenkningen er så farlige, er det fordi de stenger for et større mangfold i jobb­typer og tilknytningsformer til arbeidslivet. Så lenge vi snakker om vanlige jobber og det ordinære arbeidslivet, binder vi oss opp i en idealtypetenkning som ikke bare er diskriminerende og ekskluderende, men som også koster oss 50–100 milliarder i tapt verdiskapning hvert år.

Råd nummer tre er derfor å rive veggen mellom det «ordinære» arbeidslivet og det arbeidslivet som består av tilrettelagte arbeidsplasser for personer med mindre enn full funksjonsevne, og erstatte todelingen med et arbeidsliv der individuell tilrettelegging blir den normale istedenfor unntaket.

Vi er, i den ene enden av skalaen, allerede på full fart mot et slikt individuelt orientert arbeidsliv. Moderne kunnskapsbedrifter – fra konsulentfirmaer til universiteter og høyskoler – har forlengst tatt inn over seg at arbeidsoppgaver og krav må tilpasses den enkelte om man skal få full uttelling for den kompetansen ansatte med langvarig og kostbar utdannelse har.

Unge akademikere forventer redusert undervisningsplikt og individuelt tilpassede «tenure tracks»; jurister og konsulenter ber om personlige karrierestiger; professorer tar for gitt atakademisk frihet betyr at de kan gjøre (og skrive) akkurat hva de vil – om hvem de vil.

For dem som ikke har høyere utdannelse, er regelen derimot fremdeles at det er den enkelte som må tilpasse seg arbeidsplassen,og ikke omvendt. Jeg tror at de som faller ut av skole og arbeidsliv i ung alder og de som havner på uføretrygd i 50- og 60-årene, langt på vei er en konsekvens av denne mangelen på tilrettelegging til den enkelte. Det er ihvertfall en viktig forklaring på de problemene funksjonshemmede og personer med fremmedkulturell bakgrunn ofte har med å slippe til.

Det bringer meg til det siste, og kanskje viktigste, rådet mitt: Søk råd hos dem som er eksperter på tilrettelagt arbeid. Vi har mange bedrifter i Norge som vet hvordan man lager tilrettelagte arbeids­plasser.
Bare i ASVL – organisasjonen av bedrifter som i sin tid ble startet for å gi arbeid
til psykisk utviklingshemmede, og som i dag også gir arbeid til mange andre med nedsatt
arbeidsevne – er det 235 medlemsbedrifter som produserer alt fra skolemat og bade­stamper til avanserte industri­produkter. Bedriftenes omsetning av produkter nærmer seg milliarden, de aller fleste er lønnsomme, og de sparer stat og kommune for adskillig større beløp enn det de får i tilskudd.

Regjeringen har nettopp nedsatt et utvalg som skal se nærmere på disse og andre arbeidsmarkedsbedrifter. Som styreleder i ASVL er jeg så heldig å være med i utvalget.
Du har imidlertid hastverk hvis ønsket om å få flere inn i verdiskapende arbeid skal bli oppfylt i din regjeringstid– noe jeg inderlig håper at du får til.
Du bør derfor ikke vente på utvalget.

Du er hjertelig velkommen til rådslagning i alle ASVL-bedriftene i Norge.

 

Victor D. Norman er professor i samfunnsøkonomi

ved Norges Handelshøyskole.


Her finner du innlegget som pdf